Heim te na mor

Det gjør vondt å si adjø. Det er vanskelig å ta farvel med dem vi elsker og det vi holder kjært. Reisen nærmer seg slutten og egoet skal omsider kaste loss. Destinasjonen er tydeligere nå enn den noen gang har vært. Hjerteslag og pust skal opphøre. Kropp og sinn er slitne nå. Tilstedeværelsen på denne jord skal settes fri, gå videre og skifte form. Vi slipper det fysiske for å motta det åndelige. En velfortjent rest i det moderlige fang. «Heim te na mor». Godt å se deg gode sjel. Kossen har du det min venn?

En klok kvinne sa en gang at livet først og fremst er en «gave», men også en «oppgave». Gaven er å få lov til å delta og leve dette vid-underlige livet opp. Oppgaven er å være god med oss selv slik at vi kan være den beste versjonen av oss selv. Når vi har det tryggere, bedre og er tilstede i egen kropp «stråler» vi ut til dem vi er glad i og alle rundt oss. Latter, smil, kjærlighet, trygghet og glede smitter vel mer enn noe virus noen gang kunne drømme om? Den beste versjonen er ekte og tar klokere valg i tråd med integritet, bærekraft og helse. Det er kanskje slik vi endrer verden? Sammen?

Som menneske er vi både individ og flokk. Uten individ er det ingen flokk, og uten flokk er det ingen individ. Vi er begge deler og vi seiler alle i samme båt. Vi er brødre og søstre. Det er selvfølgelig viktig å passe på oss selv og huske på at det ikke er egoistisk å ta vare på oss selv. Vi er tross alt de viktigste personene i våre liv. Samtidig er vi alle en del av tiden vi lever i, kollektivet og samfunnet rundt oss. Felleskapet, samholdet og tilhørigheten eier vi alle sammen. La oss ta godt vare på oss selv og lyse vei for hverandre i den tiden vi har.

Det sies at mennesket er kropp, sinn og sjel. Kroppen er sjelens fysiske manifestering av den vi egentlig er - En helhetlig tidsmaskin, sjelens partikkelform og et legeme som vi reiser igjennom livet med. Noen kaller kroppen for sjelens slagmark. Den skal tåle mye. Både godt og vondt, opp og ned, og frem og tilbake. Så la oss være gode med kroppene våre, de skal vare i hele dette livet. Sinnet vårt føler, tenker og «handler». Det er som et veiledende og rådgivende kompass som stadig «korrigerer» gjerningene våre for å tilpasse seg omgivelsenes krav. Sjelen er en del av det hele som vi kaller Gud. Vi er Gud og Gud er oss. Sjelen er den unike livskraften som konfigurerer kropp og sinn til å være menneske akkurat her og nå. 

Som barn seiler vi inn i denne verden med blanke ark. Vi formes underveis av foreldre, venner, skole, samfunn og erfaringer. Vi lærer «sannheter» som er ekte for oss, men kanskje ikke like ekte for alle andre? Vi har forskjellige gener og vi formes ulikt. Ingen av oss går og står i samme sko. I midtlivet stiller vi spørsmål om den vi har blitt formet til å bli, er den vi egentlig ønsker å være. Hvem hadde vi vært dersom vi ble født inn i en annen familie, i en annen tid og inn et annet samfunn? Hadde vi vært den samme da? Mot siste del av livet ser og hører vi mindre. Sansene våre spakner, kroppen blir stivere og reaksjonstiden kanskje noe treigere? Vi gir etterhvert slipp på ansvar, forpliktelser og deltakelse. Seilet stilner hen i det vi vender hjem til en trygg havn.

Det er vel liten tvil at livet er så mangt og byr på forskjellige «reiser» og skjebner? En dag skal vi alle dø. Noen lever kort men godt. Andre lever kanskje lenge og langt uten å virkelig «leve» i det hele tatt? For hva er så vel «å leve»? Ordet «leve» kommer fra det norrøne ordet «lifa» som betyr å vende tilbake. Kanskje det «å leve» nettopp handler om å oppstå på nytt, være tilstede - her og nå, føle, lære, skape, elske, få og gi? Være gode med oss selv og andre, være ekte og være den beste utgaven av oss selv slik at vi kan «stråle», lyse og endre verden til det bedre for våre barn. "To be or not to be is the question". Være tilstede, være snille, være kjærlige og være humane (og ikke plage andre). For en dag, før eller siden, skal vi alle «heim te na mor» (og alle vet at mor ikke liker møkkete sko).