Resistansen

En ekte leder er løsningsorientert og tilpasningsdyktig. En ekte leder skaper rom for positiv vekst og utvikling. En ekte leder respekterer at det er lov til å være uenig. En ekte leder er ikke redd for å gjøre feil. En ekte leder lærer av sine feil. En ekte leder lytter til andre. En ekte leder er ærlig med seg selv og alle andre. En ekte leder evner å ta «tøffe» og upopulære valg. En ekte leder har lov til å ombestemme seg. En ekte leder ønsker ikke selv å være sjef. En ekte leder er valgt av folket (og ikke av sitt eget ego).

Vi mennesker velger som regel den veien med minst motstand. Her unngår vi endring og bruker minst mulig energi. Har vi det trygt og godt, ønsker vi kanskje ikke å endre på noe? Det er først og fremst når vi møter utfordringer og «hindre» i veien, at vi behøver å skifte kurs. Nye veier og «ukjente» territorier kan lett virke skumle og være uønska for mange. Det er gjerne ikke så rart, da endringer som overgår tåleevnen vår er definisjonen på stress? Paradokset er at endring er nøkkelen til all læring. Vi kan ikke lære noe nytt og «vokse», uten å først forandre på noe. Gjør vi det vi alltid har gjort, så får vi det vi alltid har fått. Gjør vi noe nytt og utfordrer oss selv, får vi også noe nytt (lærdom, erfaring og perspektiv).

Det koster å møte motstand, men i potensialet av motstanden ligger også muligheten for belønning og vekst. I klinikken møter vi støtt og stadig på mennesker som ønsker å komme i bedre form og utvikle seg selv. Selv om de fleste er innforstått med at dette krever en endring av miljø, egeninnsats og arbeid, er ikke alltid «oppgavene» like lette å gjennomføre i praksis. En ting er å si at vi ønsker å komme i bedre form, en helt annen ting er å faktisk gjennomføre det (se tenk det, føl det og gjør det). Endring har med andre ord en tosidig pris - En pris å betale (energi brukt) og en pris å vinne (lærdom fått).

Det som ikke dreper oss, gjør oss sterkere. Til og med under anstrengende og/eller traumatiske situasjoner, er det alltid et potensiale for vekst. Et godt eksempel på dette er når vi tar på en varm plate og brenner/skader oss. Brannsåret (traumet) gjorde vondt og kanskje det til og med skadet oss? Men det lærte oss (i alle fall) at platen var varm og farlig. Neste gang tar vi kanskje ikke på den samme platen igjen? Optimalt sett, for å hele og lære best av traumet (skaden), bør vi faktisk også tilgi og takke oss selv for skaden som oppstod. Det høres kanskje litt rart ut, men vi visste jo ikke bedre. Det er lov til å gjøre feil. Vi takker tilslutt for perspektivet og lærdommen vi fikk underveis i prosessen. 

I motstand vokser vi. Føl på motstanden. Kartlegg den og beskriv den. Tilgi den, lær av den, voks på den og takk den. La «heltene» i oss komme frem. 

"and out of the ashes, with flaming wings and a newborn strength, came the phoenix bird."